Pang Pang

Må jo fortelle om det fine hotellet på Ringebufjellet. Ca 850 meter over havet, oppunder skjerdingfjellet.
Noen minutter etter Tiuren kro, tok vi til venstre opp mot fjellet. Noen km til og svingte til høyre inn på en grusvei.
Kom gjennom buskaset, og da ser man seterbygninger og gamle stakittgjerder oppover.
kuer og sauer går mer eller mindre løse, men de fleste er inngjerda.
Mange er nedlagt og brukes idag som hytter og ferieboliger. Men ei seter er fremdeles i drift om sommeren.
Der får man kjøpt hjemmelaga pultost og rømme.
Kjempehyggelige mennesker er det også der.

Men hotellet ja. Var jo det jeg skulle fortelle om.
Denne helga i august var vi invitert med av min morfar som er en av eierne. Så jeg og Tilla og mormor ble med morfar oppover på fredag morgen.
Hotellet er fra 1949 så det bærer jo preg av det.
Men en mer koselig og avslappende vestibyle har jeg aldri vært i. Der var det behagelige sittegrupper på begge sider av inngangen. En peis innerst mellom resepsjon og spisesalen. Jeg følte meg avslappa med en gang jeg kom inn der.
Denne helga var det dugnadshelg. Siden det ikke har vært gjort noe der på mange år, så var det en del å ta tak i.
Man får ikke gjort alt på en gang, og å stenge mens det pusses opp går jo ikke, siden det meste av arbeidet blir gjort på dugnad.

Jeg kan jo ta dere med på en liten "omvisning".
Man kommer inn i en stor vestibyle og får da resepsjon og en liten bar rett fram. Til høyre og venstre er det behagelige sittegrupper i "bambus" og stoff.
Går man til høyre innover i gangen, så finner man et kontor, en do, lager, og så begynner rommene.
Første rommet fikk jeg og Tilla, så jeg kunne bruke babycallen og slapp å sitte på rommet hele kvelden.
Forbi rommet mitt, kommer man inn i et mellomrom mellom nye og gamle delen. Der har man en sofagruppe og bokhyller med bøker i. Stille og rolig lite bibliotek.
Tilbake i vestibylen ligger spisesalen inn til venstre. Kjempestor sal med langbord, og småbord.
Går man ned i kjelleren og tar til høyre kommer man inn i det man kalte dansesalen og baren. Kjemperom med dobbel peis midt i rommet, og en kjempediger bar i enden.
Det var denne baren som ble revet i helga. Hele innmaten og gulvet ble kjørt på bålet. Lageret bak ble rydda, vaska og malt. Så da kunne snekkeren bare komme å bygge ny bar.
Til venstre i kjelleren kommer man inn i et lite bibliotek/lekerom. Videre innover er det flere doer, et familierom, enda et lekerom/treningsrom, garderober, og innerst er det et svømmebasseng.

Da vi kom fredagen var lunsjen akkurat ryddet vekk, men jammen satte de fram lunsj til oss allikevel. Så da fikk vi spist før vi begynte å bære bagasje og finne romma våre.
Jeg og Tilla fikk et stort firemannsrom med god plass til både reisesenga, vogna og all bagasjen vår.
Middagen ble servert klokka 21.00 fredag kveld. Maten var ikke den fancy man får på Grand i Oslo, men helt vanlig mat alle liker. Buffè med poteter, kylling, kjøtt, sauser, og masse mer. Nam nam. Jeg trilla nesten ut i vestibylen for å finne kaffe. :)

Lørdagen var det litt skiftende vær på morran, så det så litt skummelt ut for malingen utvendig. Men ved 11 tida var det skyfritt, strålende sol og varmt.
Tilla storkosa seg ute og ville gå rundt hele tida.
Vi hadde flytta senga hennes ut i vestibylen og brukte den som lekegrind. Der sov hun luren sin midt i alt "bråket" av mennesker inn og ut og sage og bankelyder fra kjelleren.
Ved fem tida reiste vi ned på setra til Leif og Bjørg for å se på kveldsstellet av kuene og kalvene.
Tilla elsker jo dyr, så detta var stas. Men det var nok å sparke ball med hunden som var mest morsomt.
Etter en dag med mye nye inntrykk og mye aktivitet så sovna hun før åtte om kvelden.
Da var det endelig voksentid med en drink før middagen. Som igjen var knallgod.
Etter middagen flytta alle seg ut i vestibylen og fortsatte selskapet der.
Masse hyggelige mennesker og bare kos hele kvelden.

Søndagen var det jo hjem igjen da.
Men det er en helt annen historie. ;)

Lenge siden jeg har rota meg inn her nå.
Har ikke hatt ork til å knote ned verken positivt eller negativt på en evighet.
Det har vært en eneste stor berg og dalbane siste året.
Vi flytta fra hverandre 1. februar, da var jeg ca tre mnder på vei. Jeg flytta inn til farmor og farfar mens jeg leita etter leilighet.
Vi var på pause, men han "avviste" meg når det passa han, og han var med meg når det passa han. Jeg følte meg ganske brukt. Samtidig dro han med en haiker uten å i det hele tatt nevne det for meg eller høre med meg om det var greit. Det var da jeg begynte å vurdere hele forholdet. Var jeg ikke mer verdt enn det? At han tok ei dame inn som haiker, og senere på kvelden kosa seg med pizza og film sammen med samma skrevet. Og jeg var bare ei heks som var sjalu og ikke stolte på ham. Verre psykisk nedtur har jeg aldri hatt. Sommeren hangla seg gjennom og jeg ble mer og mer usikker.

Jentungen ble født, og da var han plutselig glad i meg og skulle kose og susse hele tida. Jeg fikk en mild fødselsdepresjon, samtidig som han tok noen idiotisk dumme valg. Da hu var noen få uker, hadde jeg prøvd å snakke med ham flere ganger. Det resulterte egentlig bare i krangler. Noen dager etter siste skikkelige krangelen kutta jeg tvert. Jeg orka ikke mer.
Det var to mnder med helvete. Alle avtaler og bidrag ble sendt gjennom NAV, og samværet ble avtalt på familievernkontoret. Han var knust, og jeg var forbanna. jeg orka ikke mer. Jeg var fortsatt ufattelig glad i ham, men orka ikke bli såra mer, så jeg gjorde alt jeg kunne for å skyve ham vekk.
Det gikk ikke.
Etter dåpen kom han krypende. Han savna meg. jeg ga beskjed om at skal noe som helst funke, må vi bruke god og lang tid. Jeg hopper ikke inn i noe som helst med en gang, en gang til.
En dag om gangen, og mange lange samtaler på telefon og msn.
Han skjønte faktisk at det var han som hadde skjøvet meg vekk og bort, og hvorfor jeg hadde gått fra ham.
Jula ble en koselig tid, og jeg kjente at sommerfuglene i kroppen våkna igjen.
Men jeg var fortsatt redd. Livredd.
januar var det parsamtale på familievernkontoret.
Nå er det mai og vi jobber enda med å prate med hverandre og ikke kjefte og smelle.
La den andre forklare og fortelle ferdig før man smeller i taket. Spesielt jeg sliter der.

Men som sagt. En dag av gangen.

Jeg er sliten.
Møkksliten.
Det verker i hele kroppen og huet.
Andre kvelden nå hu hyler til i 22 tida. Aner ikke hva det er.
Hu som aldri gråter. Ihvertfall ikke hylgråter.
Hu skriker jo knapt engang.
Men igår kveld og i kveld har hu våkna og skikkelig gråti. Det er jo helt forferdelig for mamman da.
Som ikke aner hva det er eller hvorfor. Det eneste jeg får gjort er jo å ta ho opp og trøste så godt jeg kan.
I går holdt hu på halvannen til to timer med gråt før hu sovna igjen.
Idag gikk det kjappere. Jeg var litt sleip og ga hu pupp. Jenta åt som hu ikke hadde sett mat på evigheter. Selvom det ikke var mer enn to timer siden hu åt sist.
Hu sovna med puppen i munn, så da bar jeg hu forsiktig inn i senga. Det kom et lite hulk, men ble stille da hu fikk smokk, teppe og kosekluten.
Jeg var jo helt på gråten både igår og idag.
Jeg er så sliten at jeg får lyst å gråte med en gang vesla gråter. Hva er detta for noe da?
Jeg er faktisk så sliten at jeg sitter med gråten i halsen hver eneste kveld når jeg kommer hjem og blir alene med Tilla. Da kan jeg slappe av, og slippe maska.

Jeg fikk et akutt behov for, og lyst til, å blogge igjen. Og så i bilen på vei hjem da.
Datamaskinen min føltes eviglangt unna da ja.
Jeg har så utrolig mange følelser og tanker inni meg for tiden.
Følelser jeg ikke har hatt på flere måneder.
Og spesielt den ene har jeg ikke kjent på et drøyt år.
Det er sommerfugler i hele magen min, det kravler marihøner rundt i beina og armene og hodet.
Jeg har bare lyst til å gå og glise hele dagen, og smiler av alt. Ikke helt sikker på hvilket bein jeg skal stå på engang.
Line er forelska igjen. :D
Verdens deiligste følelse. bare gå og kjenne på den følelsen hele dagen.
Sola skinner, fuglene synger, og det er rett og slett herlig her i min lille forelska verden. :D

Det kjipe er at jeg kan ikke fortelle ham om detta enda. Det er altfor skjørt og altfor viktig til å buse ut med det så fort.
Men følelsene er jo der, så da har man jo et håp om at det går riktig vei og at det kan funke.

Fytterakkern.
Scrapping er ikke for pingler og utålmodige sjeler.
Og når man har en mor som har nettbutikk med hobbyartikler og scrappingting, så må man jo nesten bare begynne.
Kanke bestille takkekort etter dåpen på fotoknudsen da vettu.
Så da satte vi oss ned og begynte da.
På to onsdager har jeg laga ni 9 takkekort. Og jeg skal ha nesten 25 av dem. :-O
HJELP!!!
Men nå var jeg lur og tok dem med hjem. Så nå mangler jeg bare siste bånda på 17 stk, så er 26 takkekort enda nærmere ferdig.
Da mangler bare bilde av snuppa og setningen "takk for gaven".
Jeg er bra flink da. :)
De blir jo råfine. Syns jeg selv da. Skal ta bilde og legge ut her når de er helt helt ferdige. :)

Men. Når jeg puster letta ut etter takkekortmekkinga, så er det egentlig bare å begynne på nærmere 40 julekort som skal sendes til fjern og nær før jul.
Og i tillegg har jeg tre par babytøfler som skal strikkes ferdig før babyene blir konfirmanter. :P hehe
Neida. Jeg har ingenting å finne på om dagene. Hehehe.
Men det er jo litt kos og da. :)

Nå skjønner jeg ingenting.
Lurer på hva som skjedde på dåpen til Tilla....
Alt av følelser er jo bare helt på tur. På tur en eneste vei.
Jeg savner ham så sinnsykt.
Det er jo han jeg vil ha. Jeg vil ikke ha noen andre.
Men jeg er redd. Livredd for at det skal skjære seg fullstendig.
En gang til.
Det orker jeg ikke.
Orker ikke miste han en gang til.

Jeg aner virkelig ikke hva som skjer.
Lurer egentlig på hva jeg driver med.
Pappan til Tilla var her fra søndag til mandag. Det gikk egentlig veldig greit.
Vi klarte å diskutere uten å ende i en diiiger helveteskrangel
Og motviljen mot å la han ta Tilla var ikke så sterk heller.

Siste tida har jeg kjent på alle dissa følelsene som raser rundt i meg.
Jeg er så fryktelig sint, skuffa, såra og lei meg.
Skjønner ikke hvor det kommer fra, men jeg tror egentlig jeg savner ham.
Selvom han har gjort så utrolig mye dumme ting som har ført til at vi er der vi er idag.
Men prøve å få han til å forstå har ikke vært lett. Heller umulig vil jeg si.

Hvorfor klarer jeg ikke bare glemme han da.

Jeg har en drøm. Det er en stor drøm.
Om den noen gang blir virkelig er heller tvilsomt. Men den blir ihvertfall ikke virkelig om jeg ikke jobber for den, og det gjør jeg hver dag.
Altså, her er drømmen min.

Det er et hus.
Et ganske stort hus.
Det skal ha minst to etasjer. Helst tre også.
Stort kjøkken med masse skapplass, og kjøkkenøy i midten. Jeg elsker nemlig kjøkken.
Der skal det også være et stort vindu med skikkelig brei vinduskarm, så jeg kan sitte og se ut på været og bare være. :)
Stua skal være stor nok til at det er plass å leke og ligge på gulvet, et stort  juletre som ikke må stues inn i et hjørne. Det skal være plass til å gå rundt det uten å måtte ommøblere hele stua.
Soverom skal det være nok av., så folk kan komme på besøk og være noen dager uten å måtte sove på hotell eller andre steder.
Men de tre viktigste romma i huset skal være spesielle.

Et stort vaskerom med plass til tørkeskap for våte og skitne barneklær, og en tørketrommel og egentlig alt annet rart man hiver inn på et sånt rom.
Badet skal være stort. Med badekar og dusj. Nok skapplass og skuffer til alt man trenger på et bad. Samtidig som det ikke skal være trangt.
Og sist. Men absolutt ikke minst.
Mitt eget spesielle rom som bare er mitt. Adgang forbudt for alle andre enn meg,
Der skal alle veggene tapetseres med bokhyller som skal fylles med bøker. Og så må jeg ha et kjøleskap der. Til litt godt å drikke på. Blir jo tørst av å lese bøker.
Det skal absolutt ikke inn noe datamaskin eller tv på det rommet.
Og det er det eneste rommet i hele huset som kan røykes i. :)
Det skal være mitt eget private pustehull hvor jeg skal kunne kose meg og puste ut etter en lang og slitsom dag, eller når jeg bare vil være alene.

Og selvfølgelig er det ikke likegyldig hvor detta huset skal være.
Det må være i nærheten av sentrum, men allikevel i nærheten av naturen.
Ha stor plen og stor gårdsplass. Jeg vil jo ha masse besøk.
Og det må være trygt og godt for barn å leke ute, uten å være redd for at ballen havner på storveien.


Dette er altså min drøm.
Ingen kan noengang ta fra meg drømmene mine.
Nå som Tilla er hos meg, så har jeg enda en grunn til å jobbe for den drømmen.

Tilla mi.
Verdens nydeligste, blideste, glupeste og herligste lille jente.
bare så synd Tilla har en mor som ikke står på toppen av verden økonomisk.
Vi har en bil. Eller... Bil er vel litt å ta i.
Det er en rød Golf fra 1987. Den er trang, full av rust, løse deler og jeg vet ikke hva.
Den går i stykker fortere enn morfar får reparert den. Og fordi den er så liten så må vesle Tilla sitte foran, og det er jo ikke det tryggeste stedet. Egentlig er ikke Golfen trygg å sitte i, i det hele tatt.
Derfor har mormor til Tilla meldt oss på konkurranse om å vinne en Toyota Urban Cruiser.
Jeg håper så inderlig at vi kan vinne den, for Tilla sin skyld. For med bilen vi har nå, får vi ikke lov å kjøre lenger enn innenfor distriktet. Og da får vi ikke kjørt og besøkt besteforeldrene hennes i Kongsberg.

Jeg vet det er en mikroskopisk sjanse for at vi skal vinne, men om jeg ikke prøver å få folk til å stemme, så har vi jo ingen sjanse, og det er jo enda mindre enn mikroskopisk.
Så vær så snill menneskene.
Gå inn på www.vinnentoyota.no
Finn Urban cruiser og historien om Tillas tur til farmor og farfar.

Jeg er redd. Livredd faktisk.
Det er ikke noe farlige ting, som edderkopper, mus, elefanter eller hunder.
Jeg er redd for postkassa mi. Eller... rettere sagt, det som er oppi postkassa mi.
Det ligger bunker med regninger her jeg ikke tør å åpne. De hoper seg opp, mens jeg løper beina av meg og prøver å få hjelp.
Men kommunen hører jo ikke. De gir meg avslag på avslag uten å faktisk lese det jeg skriver i søknadene og breva.
Det er faktisk ikke så lett å komme seg opp av hengemyra på egenhånd når man ikke har noe jobb.
Ikke vet jeg om jeg får lov å tjene penger i permisjonstida heller. Men en jobb når man ammer og jentungen er avhengig av meg mesteparten av døgnet er ikke så lett heller da.

Kanskje noen som vil hyle høyt over at jeg legger ut detta i bloggen min.
Men det er faktisk mange der ute i verden som lider av postkasseangst. Når de først klarer å hente posten så havner alle regningene enten i søpla, eller langt ned i skuffen.
Men man må jo ha milliongjeld før man får noe hjelp. Og det man da får er heller ikke særlig til hjelp vil jeg si.

De som skal ha pengene sine driter i om man ikke har penger. De skal ha pengene sine uansett de.
Samma faen. Men skjønner de ikke at har man ikke penger, så får man lissom ikke betalt noe.

Jeg er frustrert og deprimert av alt detta.

Og en ting til.
Alle dere som sier at å være alenemor betyr penger i hue og rævva. Sjekk info før dere åpner kjeften.
Man får IKKE penger i hue og rævva. det holder akkurat hver mnd. Faktisk